TELLMANN Østensjøveien 36 N-0667 Oslo
(+47) 22 700 820
Nye SSA-avtaler: La oss komme til poenget

Nye SSA-avtaler: La oss komme til poenget

Postet  av   den 09.12.2015 

Etter at Tellmann avdekket den kraftige forrykkelsen i kunde-/leverandørbalansen i de nye SSA-avtalene, har vi fått både gehør, applaus og motsvar. Det er bra med motsvar og det var forventet. Det skulle bare mangle når vår påstand er at IKT-Norge som IKT-næringens interesseorganisasjon har funnet vel godt ut av det med Difi som representer det offentlige Norge som innkjøper. Og resultatet er nye versjoner av SSA-avtalene som er til klar ulempe for norske, innkjøpende virksomheter.

Motsvarene i sakens anledning er derimot til å undres over. IKT-Norge anser det betimelig og bedre å ta mannen enn ballen. I IKT Norges argumentasjon er det viktig å gjøre billige poenger av at råd man selv ikke liker, er gitt av dårlige rådgivere. Men man skal ikke være spesielt oppvakt for å forstå at takling av spiller i stedet for ball – som i fotballverdenen gjerne gir både gult og rødt kort – gjøres fordi man ikke har bedre å komme med. Hvor er de gode argumentene som betrygger norske innkjøpere om at de er tjent med SSA-avtalene slik de nå står? Blir det etablert avtalemaler som er markant til innkjøpers ugunst, blir malene belemret med mange avvik når de er i bruk. Det er ingen parter tjent med om målet er effektive og forutsigbare anskaffelsesprosesser og påfølgende leveranser.

Vi ser heller ingen argumentasjon som tar for seg essensen i de avtalemessige endringer som er gjort. Vi på vår side etterlyser derfor fremdeles mer informasjon, og ikke minst mer presis informasjon, til norske innkjøpende virksomheter. Dette slik at de reelt forstår konsekvensen av å gå over på de lanserte 2015-versjonene av SSA-avtalene. For de som skal bruke avtalene, har fortjent bedre forståelse for hva de begir seg ut på. Tellmann har gjennom å ta opp den aktuelle problemstillingen hatt til hensikt å skape rom for at avvik fra 2015-versjonen skal være mulig og akseptabelt. Dette fordi vi mener at kunder av standardavtalen nå kommer for dårlig ut og at SSA-avtalene inneholder klausuler som faktisk ingen av partene reelt sett er tjent med når avtalene anvendes i den virkelige verden. Vi har tidligere vist til noen områder hvor utfordringene med de nye 2015-versjonene ligger. Vi vil her konkretisere ytterligere. Dette gjør vi ved å komme med noen eksempler som viser at leverandørvennligheten er strukket vel langt.

For at betingelsene er blitt mer leverandørvennlige bestrider åpenbart ingen parter. Men er det slik å forstå at SSA-betingelsene i ny versjon har gått over til å bli kundeuvennlige? Og er det slik at norske innkjøpende virksomheter som en konsekvens ikke må anvende SSA 2015-versjonene uten kritisk og veloverveid gjennomgang og påfølgende korreksjoner før anvendelse?

Vi ønsker å besvare spørsmålsstillingene ved å belyse et lite knippe av flere uheldige reguleringer i 2015-versjonen av SSA-avtalen, sett fra en kundes ståsted. Vi supplerer med noen gode råd. Og vi holder oss til SSA-D (Driftsavtalen).

Varighet regnes fra faktisk oppstartdato
Med den nye 2015-versjonen av Avtalen, har Difi lagt inn reguleringer som innebærer at varigheten på Avtalen som inngås ikke er kjent ved avtalens inngåelse. Avtalens varighet skal ikke gjelde fra oppstartsdagen partene har avtalt, men det tidspunkt som viser seg at blir den faktiske oppstartsdagen. Det gjør at eventuelle forsinkelser i etableringsperioden forlenger avtaleperioden tilsvarende forsinkelsen. Med det får leverandøren et svekket incitament til å levere til oppstartsdag og bli fullstendig klar med en leveranse som imøtekommer alle de krav som er satt. For leverandøren går ikke glipp av inntektene i den påfølgende driftsperioden. I tillegg må kunden leve lengre med en leverandør man kanskje ikke er tilfreds med. Har man først signert en driftsavtale og er langt inne i et etableringsløp, er det krevende og lite ønskelig å realisere alternative planer med andre driftsleverandører. Da er man ofte villig til å svelge noen kameler for å stå i det løpet man har lagt. Problemet er at dette kan bli lengre enn ønsket og med færre virkemidler om leverandøren aldri helt kommer i mål med sitt etableringsprosjekt.

Leverandøren setter tidspunkt for oppgradering til nye versjoner
Når du som kunde tjenesteutsetter driften av dine IT-systemer, er det dine behov som nødvendigvis skal ivaretas. Ytelsen du skal få er bl.a. gode og stabile driftstjenester. Motytelsen er betaling. For enkeltstående, standard applikasjoner, kan det kanskje være akseptabelt at leverandøren bestemmer når programvaren kan oppgraderes. For dine forretningsnære og/ eller -kritiske applikasjoner må du som kunde imidlertid ha kontroll på hvilken funksjonalitet du har tilgang til og når denne skal endres.

Denne retten til selv å bestemme når applikasjonene skal oppgraderes gir du som standard fra deg i 2015-versjonen av SSA-D-avtalen. Der 2013-versjonen gir Kunden full rett til å bestemme når oppgradering av systemer skal finne sted, gir den nye avtalen Leverandøren samme rett.

SSA-D-avtalen er ikke en avtale for skybasert drift, ei heller for standardiserte driftstjenester som Difi selv markedsfører den som. Det er ingen endringer av betydning i 2015-versjonen som underbygger dette. Det er fremdeles en avtale på 41 sider juridisk tekst og med 10 bilag til utfylling. Det er som sådan en avtale som primært er egnet for å regulere drift av en samlet og for mange kompleks applikasjonsportefølje. I dette perspektivet gir det ikke mening og vil det normalt være uheldig at leverandøren skal styre oppgraderingsløpet. 

Leverandøren fraskriver seg ansvar for skytjenester
I en markedssituasjon med økende bruk av skytjenester leter de fleste norske IT driftsleverandører etter gode forretningsmodeller. Løsningen for mange leverandører er å integrere skytjenester med egenproduserte driftstjenester. SSA-D-avtalen går imidlertid stikk motsatt vei. I den nye versjonen av avtalen er det lagt inn begrensninger i det ansvaret leverandøren har for skytjenester som del av den samlede driftsleveransen. Reguleringen inkluderer bl.a. følgende passus: «Hvis det i driftstjenesten inngår bruk av skytjenester eller andre standardleveranser fra tredjeparter som Kunden har inngått avtale med, er Leverandørens ansvar begrenset til å følge opp avtalen med tredjepartsleverandøren [..]».

Problemet med begrensningen som er lagt, er at kunder som velger å tjenesteutsette IT-driften trenger leverandører som er villig til å integrere skyløsningen med de driftsutsatte tjenestene og sørge for at disse er godt integrert over tid. Dessuten må sikkerhetsmessige problemstillinger bli håndtert og sett på samlet uavhengig av om tjenestene leveres fra skyen eller leverandørens driftssenter. Og dette er det også mange leverandører som vil. SSA-Ds regulering derimot synliggjør kun ansvarsfraskrivelsene. 

Kunden må følge med «på lasset»
I 2013-versjonen av SSA-D hadde kunden rett til å nekte leverandøren å overdra sin rettigheter og plikter om leverandøren ble slått sammen med et annet selskap. I et omskiftelig marked er denne reguleringen gull verdt for mange kunder. Tellmann har bistått mange selskaper med å håndtere et problemfylt leverandør/ kunde-forhold eller vurdert leverandører til ikke å passe for gitte kunder. Når man så opplever at den leverandøren man ikke hadde god match med eller ikke passet inn hos, kjøper opp nåværende leverandør, er det godt å ha en avtaleparagraf som gjør at man kan finne andre alternativer. Slik blir det imidlertid ikke med ny SSA 2015. I den nye versjonen av avtalen trenger ikke leverandøren å få samtykke fra kunden i en situasjon der leverandøren blir del av et annet selskap. Kunden må som sådan ta til takke med den leverandøren man får, ikke den man velger.

Leverandøren begrenser kundens endringsrett
Gjennom den nye 2015-versjonen har det kommet inn begrensninger på hvilke omstendigheter som skal være til stede og i hvilket omfang kunden kan gjøre endringer i sitt eget driftsmiljø. Blant annet inkluderer avtalen nå reguleringer som gjør at leverandøren ikke er forpliktet til å utføre endringsarbeider som samlet utgjør mer enn 15 % netto tillegg til den opprinnelige kontraktsprisen per år.

Videre kan leverandøren nekte å utføre endringer for kunden dersom dette innebærer endringer av standard plattform eller endringer av standard tjenester som også leveres til andre kunder, og som vil være i strid med avtaler leverandøren har med andre kunder. Reguleringen gir grunn til flere bekymringer. For det første er kundens rettigheter i egen avtale blitt avhengig av hva leverandøren har avtalt med andre. Dette vil man ikke ha innsyn i eller forståelse for ved avtalens inngåelse. Standard plattform og tjenester er heller ikke definert som begreper. Derfor vet man som kunde ikke når leverandøren kan finne det for godt å nekte kunden å få gjennomført aktuelle endringer. Avtalen fratar kunden som sådan innsikt i å se i hvilke situasjoner leverandøren kan nekte kunden å få gjennomført endringer. Og at avtalen ikke gir kunden ubegrenset rett til å gjøre endringer i eget driftsmiljø, er en utfordring i seg selv.

Det begrensede utvalget av uheldige reguleringer med praktiske følger for innkjøpende virksomheter, kunne vært supplert av flere. Poenget er at det foreligger en rekke faglige grunner til å velge å ikke anvende de introduserte 2015-versjonene av SSA-avtalene uten å gjøre større endringer i dem eller alternativt å fortsette med å anvende 2013-versjonene. Det er på tide å forvente noen faglige svar som skulle tilsi noe annet. Det er på tide med noen motsvar der det gås på ballen!

Share on FacebookShare on LinkedInTweet about this on Twitter

Gi en tilbakemelding