Den Digitale Pensjonsalder

Mange eldre velger å slutte i jobben sin fordi de ikke orker å henge med i den digitale utviklingen. Dette faller sammen med at det etter pensjonsreformen i 2011 har vært en kraftig økning i antall 62-åringer som får alderspensjon. Er digitaliseringsbølgen i ferd med å utarme næringslivet for viktig kunnskap og erfaring?

Vi lever stadig lenger, er aktive og virksomme lenger. Samtidig går den teknologiske utviklingen fortere og fortere. Kravene til mestring av tradisjonelle yrker og fagtunge jobber snus ofte opp ned ved inntreden av ny teknologi. Flere og flere opplever dermed at de når sin Digitale Pensjonsalder lenge før de når sin aldersbestemte pensjonsalder. Dette kan være en medvirkende årsak til at flere velger å pensjonere seg tidligere.

Når «Know-How» blir til «How?»

Hvem kjenner seg ikke igjen i lettelsen når man oppdager at kirurgen har grått hår? Når lærerinnen til barnet ditt setter brillene ytterst på nesetippen fordi langsyntheten er så langtkommet med årene? Eller når rynkene i ansiktet til tømrermesteren du har engasjert da du oppdaget råteskade, ligger i folder så det er vanskelig å se når han smiler?

Da tenker vi «Han vet hva han driver med, nå er vi i trygge hender» eller «Heldigvis fikk vi lærerinnen med lengst erfaring». Men hva skjer når lang erfaring og årevis med opparbeidelse av intuisjon og kunnskap ikke lenger er nok? Hva skjer når måten jobben skal gjøres på og verktøyene som brukes stiller helt andre og nye krav til oss?

Mange av dagens unge vil naturlig henge med på, ja til og med være pådrivere til, den teknologiske utviklingen. Samtidig har vi en betydelig andel godt voksne arbeidstakere blant Norges befolkning. Og andelen øker signifikant i årene fremover. Hva med disse som er av den gamle skolen? Disse viktige arbeidstakerne som finner sin tilfredsstillelse i godt levert håndverk, de som nyter respekt for sin faglige dyktighet? De som gjorde sitt yrkesvalg basert på alt annet enn et ønske om å bidra til innovasjon og en mulighet til å være med å revolusjonere eget yrke, gjennom grensesprengende bruk av ny teknologi.

Teknologien overtar

Det påstås at datamaskiner kan lese og fortolke røntgenbilder like godt som våre beste røntgenleger. Om tre år er det trolig ingen som tør å overlate slike vurderinger til et menneske. Flere og flere arbeidsoppgaver, og til slutt hele jobber, overtas av og blir borte. På grunn av nye IT løsninger, disruptive teknologier, roboter og datamaskiner med kunstig intelligens.

Hva innebærer det å være rørlegger, bussjåfør eller tannlege i dag om du sammenligner med noen år, for ikke å si tiår, tilbake? Og ikke minst hvordan vil dette være noen år frem i tid? Vann renner nedover i morgen også, bussene går fortsatt fra én holdeplass til den neste og tennene våre er like i antall, funksjon og utforming. Likevel preges de fleste yrker i dag i større og mindre grad av stadig inntreden og nyttiggjørelse av ny teknologi. Og verre, eller bedre alt ettersom, blir det.

«Kommer det en duppeditt til så slutter jeg!»

Hva er det som driver denne utviklingen og hvem er den egentlig til for? Er det oss som konsumenter av tjenester som nyter godt av dette? Eller er det virksomhetene eller den enkelte ansatt i virksomhetene? Fremfor alt er det stadig økte krav til forbedring, effektivisering, fornyelse og god utnyttelse av tilgjengelige ressurser som driver utviklingen. I takt med at ny teknologi blir tilgjengelig. For kommersielle virksomheter gjelder det å opparbeide seg evne til å utnytte dette til å skape seg konkurransefortrinn. For andre dreier det seg om å få mest mulig ut av tilgjengelige midler. Eller bare å henge med på omgivelsene.

Endringsmotstanden mot innføring av ny teknologi kommer tidlig, lenge før jobben er forvandlet til det ugjenkjennelige. Motstand mot endring er således på plass i nær sagt alle virksomheter i dag.

I digitaliseringsprosesser og omstillingsprosjekt hører vi ofte at det nærmest er umulig å få gjort jobben godt lenger på grunn av alle disse nye tekniske greiene, stadige bytter av systemer etc. I enkelte situasjoner har det gått så langt at arbeidstakere uttaler at «kommer det en duppedings til jeg må forholde meg til, så slutter jeg».

Vi har ikke råd til å miste en generasjon!

Hvorfor kvitter man seg ikke bare da med disse medarbeiderne og sørger for å få på plass unge, dynamiske, endringsvillige og IT-kyndige medarbeidere? Jo, fordi i mange yrker finnes disse personene rett og slett ikke tilgjengelig. De aller fleste er derfor nødt til å få med seg de ansatte de allerede har, sørge for at disse blir med på omstillingen og hever sin Digitale Pensjonsalder. For ny teknologi kommer, og de virksomhetene som ikke evner å henge med vil tape i konkurransen med andre.

Videre krever all omstilling innsikt og kompetanse om det bestående. Skal man lykkes med modernisering og digitalisering må man også ha med de mest erfarne medarbeiderne. Da kan vi ikke miste denne generasjonen. Det er mange grep man kan ta som reduserer og håndterer motstand, eksempelvis godt gjennomført involvering, kommunikasjon, forenkling og testing før introdusering av nye løsninger.

Les om vår tilnærming til endringsledelse.

En yrkessjåfør må i fremtiden ha helt andre ferdigheter enn i dag og hvem vet, kanskje morgendagens beste sjåfør er «Playstation-operatøren», altså poden, som du i dag ikke får dratt opp av kjellerstua.

I mellomtiden kan det være fornuftig å se på hvordan dere kan gjennomføre en moderniserings- og digitaliseringsprosess.

Du bør i hvert fall ha tenkt godt igjennom hvordan du kan heve den Digitale Pensjonsalder i din virksomhet og – ikke minst – sikre at du ikke selv blir en Digital Pensjonist på toppen av din egen karrière.

DN har publisert en artikkel om vårt begrep Den Digitale Pensjonsalder (krever innlogging).